Med veiviserne i fastetiden

Vi har fått dele Sunniva Gylvers preken fra gudstjenesten i Lommedalen kirke søndag 4. mars, under Korsvei-helgen der - om dåpen, fasten og veiviserne.

Denne søndagen rommer mye! Skulle gjerne hatt en time på prekenen, men det har jeg ikke, og godt er sikkert det :) Men jeg har lyst til å reflektere litt over tre ting i denne dagen: Dåpen, fasten og Korsveis veivisere.

1. DÅPEN: I dag er Tobias og Josefine båret til dåp. Vi feirer livets under, tre nye små medlemmer i den verdensvide kirke, og takker for at de minner oss på kjernen i evangeliet: At det handler mer om å ta imot enn å ta seg sammen. At Guds frelsende kjærlighet og nåde plasker i hodet på oss, uten at vi har gjort annet enn å være til og være del av et fellesskap som tar imot. 
I dåpen blir vi korsmerket. En gang jeg døpte lille Stella, sto storebror Jakob og fulgte nøye med på det hele. Da jeg tegnet Stella med korsets tegn «til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham», sa Jakob, sånn passe høyt: «Hva er det du gjør med henda?!» Han virket litt skeptisk til at jeg drev og klusset sånn over lillesøstra hans. Etterpå snakket Jakob og jeg om korsets tegn - og om Harry Potter (vi er nemlig begge hardcore Harry Potter fans). Trollmannen Harry har et berømt lynarr i pannen. Det fikk han da den onde fyrst Voldemort prøvde å drepe ham med en forbannelse. Harrys mamma kastet seg mellom - hun døde, men reddet livet til sønnen sin. Han ble bare merket - med et merke som både minnet ham på ondskapens og dødens realitet, og på den kjærligheten som er sterkere enn alt og som ga ham et vern i møte med den onde. Når vi blir døpt, blir også vi merket med et tegn som minner oss på ondskapens og dødens realitet, og på den guddommelige kjærligheten som er sterkere enn alt og som gir oss et vern i møte med det onde: Korsets tegn. Det er det beste Tobias og Josefine kan ha med seg inn i det livet de såvidt har begynt på:). Gratulerer med dagen!

2. FASTEN: I dag er det 3.søndag i faste. Disse seks ukene før påske har lilla som kirkefarge - fargen for anger, bot og sorg, men også for forberedelse og forventning. Tema, tekster, musikk og salmer er litt mørkere. Vi forbereder oss til påsken gjennom et fokus på kampen mot det onde i oss og rundt oss, og på den kjærligheten som ga seg selv for oss - som sann Gud og sant menneske - og i det er større og sterkere enn alt. 
«Verden er full av stjerner og ekskrementer,» sa visstnok Bjørneboe. Han har rett. Verden er fantastisk og forferdelig, full av kosmisk skjønnhet og dritt. Vi må se og erkjenne begge deler, både i oss selv og i verden rundt oss. Ikke flykte, ikke lukke øynene, ikke gi opp.
Da trenger vi fasten. Uansett hvordan livene våre ser ut. Kampen mot det onde i oss og rundt oss er ikke «på lat», som vi sa da jeg var barn. Den er ikke på liksom. Det betyr ikke at vi skal se demoner rundt hver busk eller i alle slags symptomer, slik det fort ble i Jesus sin samtid, og fortsatt en del steder i dag. Gutten vi hører om i dagens fortelling, hadde kanskje epilepsi. Men vi kan godt spørre oss hva slags «demoner» vi trenger å drive ut av våre liv - hva som har for mye makt i våre liv og våre relasjoner: Penger? Skjerm? Jag etter status, nytelse, makt, bekreftelse, perfeksjon? Fordommer, misunnelse, misbruk?
Da kan vi bruke fasten. For å øve oss i å holde fast på det viktige, og derfor la noe annet gå. Øve oss i å ta imot - nåden fra Gud, OG ta oss sammen, så vi gir den videre i ord og handling. Øve oss i å velge og velge bort - for hvis vi er for redd for å gå glipp av noe, kan vi gå glipp av alt. Finne ut hva og hvem vi tror på, og øve oss i å være tro mot det, også når det koster. Faste-ordparene mine er derfor: Holde fast og la gå. Ta imot og ta meg sammen. Velge og velge bort. Tro og være tro.
Jeg tror på gode vaner - trosvaner - også i kampen mot det onde i oss og rundt oss. Og på «Guds fulle rustning», som vi hørte Paulus skrev om til efeserne: Sannhetens brynje, rettferdighetens belte, fredens evangelium, troens skjold, frelsens hjelm og åndens sverd. Kort sagt: Ta imot og gi videre den kjærligheten som er sterkere enn alt. Legg merke til at det innebærer også å ta imot nåden når vi kommer til kort, svikter, driter på draget, ikke klarer verken tro eller liv som vi vil.

Fasten kan kjennes vanskelig. Hvis du har med deg en streng og fordømmende Gud og kristendom, så ta fastetekstene med en klype salt. Og snakk med noen kloke mennesker om det. Jesu ord er ganske harde i dagens fortelling. Han klager på denne vantro slekt. Han hevder at «alt er mulig for den som tror» - det kan en Gud si, det - hva da med alle knuste håp og skammen over manglende tro eller mot? Kanskje kjenner vi oss igjen i den fortvilte faren til den syke gutten, og hans rop: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro (tvil)!»

Men fastetiden kan også kjennes livgivende. Fordi den peker på Jesus Kristus. Peker på Gud som ble menneske og elsket, led, fryktet, håpet, gledet, gråt, kjempet seg gjennom et menneskeliv. Peker på Gud som gikk i nærkamp med det onde, og som gjennom å gi seg selv for oss alle, er sterkere enn alt som truer og overvelder. Fasten viser oss nåden - men da må vi både tåle at vi trenger den og tro at vi er verdt den. Kan vi hjelpe hverandre til å ta imot det og hvile i det?

3. KORSVEIS VEIVISERE: Denne helgen er det Korsveihelg her i Lommedalen. Korsvei har vært livsviktige for troen min de siste 25 årene. Korsveibevegelsens veivisere, som vi har jobbet fram i fellesskap, har vært sentrale knagger for troen og livet mitt: Søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere, fremme rettferdighet. Jeg vil kort si noe om dem.

Søke Jesus Kristus. Det betyr for meg: Ta Jesus med i hele min hverdag, og ta hele hverdagen med til Jesus. Lage meg gode trosvaner - Kristuskrans rundt hånda, korsene mine, bibeltekst på sms daglig, stillhet, gudstjeneste, gi tiende, oppsøke fellesskap, natur, kunst, mennesker, samtaler, musikk som nærer troen min.

Søke Jesus Kristus – i disse ordene vil noen se en oppgave, en ny anstrengelse for å bedre sitt forhold til Gud, en ny innsats for å møte egne og andres forventninger. Den som kjenner oppfordringen om å søke Jesus Kristus som et ork, kan få sette seg stille ned, puste dypt og tenke: Vi trenger ikke søke Gud for at han skal komme nærmere oss, for han er allerede kommet nær.

Bygge fellesskap. Med Gud, med andre, med hele skaperverket, med meg selv. Gud er treenig, tre i en, et kjærlighetens fellesskap helt i seg selv, som åpner seg mot verden og inviterer oss inn. Guds grunnmodus er fellesskap. Så viktig er det. Samtidig er fellesskap hardt arbeid. Derfor liker jeg at vi sier «bygge felleskap.» Fellesskap er best og verst - både det som kan redde oss og ødelegge oss. De fleste av oss har både gode og vanskelige erfaringer av fellesskap. Målet må være å bygge mangfoldige, inkluderende og trygge fellesskap, der vi sammen kan bli de best mulige utgavene av oss selv. «Troll, vær deg selv nok,» sa trollet i Dovregubbens hall i Peer Gynt. Og hvis vi er oss selv nok, så blir vi troll. Kunsten er å øve oss i å være og bli stadig mer oss selv - uten å være oss selv nok. Være oss selv - sammen med andre. Og sammen med den vidunderlige planeten vi bor på og det fantastiske økosystemet vi er en del av.

Leve enklere: Det kan selvfølgelig handle om mat levert på døra og teknologiske dippedutter. Men det kan også handle om helt andre ting. Å leve enklere kan handle om ting og tid på en annen måte. Om et livsfokus, en konsentrasjon, noen grunnleggende verdier vi lar livet styres ut fra. Om færre ting, færre valg og færre gjøremål. Ta noen valg, og velge bort noen andre. Jesus sa: ”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så vær ikke bekymret for morgendagen…” Hvile i noen valg.
Å leve enklere – det er livskunst. Det leder oss inn til gleden ved å gå helhjertet inn i de små og store ting; nettopp når de ikke er for mange. Være til stede i eget liv. Hvile i det. Dansken Piet Hein sier: ”Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro, mot det man tror på.” Jeg tror han har rett. Det er dette veiviserne handler om. Å tro, og være tro. Tro på noe, brenne for noe, gjøre noen forpliktende valg. For ”hvor din skatt er, vil også ditt hjerte være”, sier Skriften. Så enkelt – og så vanskelig. Fasten minner oss på det. Dåpen minner oss på det.

Den siste veiviseren er: Fremme rettferdighet.
Troen har med hele livet vårt å gjøre – hvordan vi innretter oss i våre samliv, våre pengeplasseringer, våre politiske valg, våre vennskap. Og den Gud vi sier vi tilber, er rettferdighetens Gud. Gud kaller seg enkers og farløses - det vil si de svakestes - forsvarer, og byr sitt folk å ta godt i mot de fremmede som kommer til landet, ”for selv var dere også fremmede en gang.” 
Den Gud vår vestlige forbrukerkultur dyrker, er ikke Bibelens Gud. Amerikanerne har tatt oss alle på kornet når de har ”in God we trust”, på dollaren sin – for hvilken Gud er det?! ”Ingen kan tjene to Herrer”, sier Jesus. ”Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.” 
Det er lett å bli litt motløs i møte med denne veiviseren. Men som de andre tre, er den med å peke på det gode liv vi er skapt til å leve. For vår egen skyld, for andres skyld, for Guds skyld. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Særlig om vi øver oss i å hvile i nåden samtidig. 
Søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere, fremme rettferdighet. Det gode liv ligger gjemt der. Forankret i dåpen og den kjærligheten som er sterkere enn alt. Fastetiden viser oss veien.

Egentlig kan både dåpen og fasten, kampen mot demonene og Korsveis veivisere oppsummeres i de to korsene som jeg alltid har på meg. Det underste har en korsfestet Kristus. Det minner meg på Gud korsfestet og verdens korsfestede. Det minner meg på at vi aldri er alene - uansett hvordan livene våre ser ut - og at vi aldri må slutte å bry oss. Det øverste korset er tomt, og det trumfer. Det minner meg på kraften i oppstandelsen. At den kjærligheten som ga seg selv for oss alle - sann Gud og sant menneske - er sterkere enn alt som truer og overvelder.

Av: Sunniva Gylver