Ten-taler Karen Marie

Elendig retningssans, men rik livserfaring og ambisjoner om å peke på håp i det håpløse. TenKorsvei og Lereim Sævareid møtes i sommer:

- Hva har du drevet med som gjør at du har noe å bidra med på TenKorsvei i 2019?

Det spørsmålet stilte jeg meg også da jeg ble kontaktet av Korsvei, men jeg antar at det er kombinasjonen av utdanningen min, arbeidserfaringen min og det livet som er mitt, som gjør at noen har tenkt at jeg kan ha noe å bidra med, - og det tror jeg det er noe sant i. Jeg er utdannet sykepleier, diakon og prest, og har jobbet på Hospice Lovisenberg med kreftpasienter, i ungdomspsykiatrien, og som prest i kirken, med ansvar for ungdomsarbeid. Jeg har møtt mange ungdommer som har kjent på både håp og håpløshet og har selv også kjent på skiftene mellom de to ytterpunktene gjennom livet, spesielt i perioder når jeg har vært syk. Summen av dette blir vel brukenes til noe, skulle jeg tro!

- Festivalen heter "Håpet har et ansikt". Hva tenker du om dette temaet?

Jeg tenker at det er et tema som kan åpnes opp, pakkes ut og tolkes på mange måter, men min aller første tanke er at håpets ansikt er en direkte metafor for Jesus. Jesus har vist oss hva håp er gjennom sitt liv, sin død og oppstandelse, og det tenker jeg vil ligge som et bakteppe for hvordan jeg forstår årets tema. Men, så er det nå en gang sånn at ingen av oss har møtt Jesus ansikt til ansikt, og Jesu død og oppstandelse sprenger våre erfaringer. Derfor kan det være nyttig å lete etter Jesu avtrykk og håpets ansikt andre steder. Det kan være i Bibelen, i gudstjenesten, i naturen, i musikken, i litteraturen, i kunsten - og i andre mennesker. Slik kan det håpet som Jesus har vist oss, bli mer tilgjengelig og konkret for oss, og kanskje litt mer håndgripelig.

- Kan du røpe noe av det viktigste du vil snakke om med tenåringene på Korsvei i år (uten å spoile altfor mye, naturligvis)?

Hva som blir viktigst er jeg sannelig ikke sikker på, men jeg tror jeg skal våge å være litt personlig og fortelle litt om meg selv. Folk pleier nemlig å synes at jeg har levd et spennende liv, og noen sier at mine erfaringer gjør at de selv opplever å se håp i noe som kjennes håpløst. Det er jo litt fint.

- Er det ellers noe vi trenger å vite om dere før vi ses ved neste Korsvei?

Vel, dere trenger kanskje ikke å vite det, men det er nyttig for meg at dere vet at jeg har elendig retningssans. Så galt er det faktisk, at faren min på et tidspunkt har sagt at han tror jeg ville klart meg bedre uten retningssans enn med den jeg har fått, for den fører meg bare vill. Så, merk deg gjerne hvor jeg har teltet mitt under Korsvei, så du kan følge meg hjem hvis jeg er på villspor - jeg har gått meg vill på Dyrskuplassen før.

Av: Margrete Kvalbein