Ten-talerne er klare!

Karen Marie Lereim Sævareid og Stian Kilde Aarebrot kommer til TenKorsvei som bibeltimeholdere. Det er god grunn til å forvente substans, utfordring og inspirasjon! Vi presenterer dem, først Stian:

- Hva har du drevet med som gjør at du har noe å bidra med på TenKorsvei i 2019?

Det er mye forskjellig… Det siste jeg har drevet med er at jeg har skrevet en bok om hvordan vil kan endre oss og hvordan vi kan blir bevart fra det onde ("Kunsten å forme livet - plastisk teologi").
Og så har jeg erfaring fra tjue år i Sub Church og nå ti år med jesusdojoer og annet arbeid under Etter Kristus.

- Og jesusdojo er...?
Kurs fulle av praksis – inspirert av Jesus. Navnet kommer fra treningsarenaen i østlig kampsport. Dojo betyr «stedet for veien».

Helt fra jeg var 15 år har det nemlig vært ekstremt viktig for meg å få kart og terreng til å passe sammen. Det jeg tror på må ha en relevans for livet jeg lever. Derfor har jeg blitt så opptatt av det praktiske.

- Korsveifestivalen i år heter "Håpet har et ansikt". Hva tenker du om dette temaet?

Det ansiktet er jo Jesus. Det ligger veldig mye håp i Jesus. I det han sier, det han gjør og det han har gjort for oss allerede. Også er jeg er frista til å si at håpet har mer enn et ansikt - det har en kropp: Det er kirka - fellesskapet av oss som følger Jesus. Det gjelder å få det som er i "Kristus-hodet", de gode intensjonene, ut i hender og føtter. Det er jo vi som er Jesu hender og føtter.

- Er det noe spesielt med å snakke om ansikt og kropp akkurat med tenåringer?

Hm. Vanskelig spørmsål. Jeg tror at min generasjon tenåringer trengte et spark i rævva, de som er tenåringer nå trenger kanskje å få høre at de er gode nok som de er? Kanskje blir det viktig å si at trospraksiser ikke alltid handler om gjøre nye ting og flere ting. Det kan handle om å luke i kalenderen for å lage hvile- og bekreftelsespraksiser, for eksempel.

Jeg har hatt en praksis en stund der jeg daglig sier til meg selv: «Du er min sønn, den elskede, i deg har jeg min glede». De samme ordene som ble sagt til Jesus da han ble døpt. Sånn tar det jeg leser videre med meg ut i hverdagen. Gjerne som et eksperiment som jeg prøver ut fram til neste gang jeg treffer fellesskapet mitt.

- Kan du røpe noe av det viktigste du vil snakke om med tenåringene på Korsvei i år (uten å spoile altfor mye, naturligvis)?

Jeg har sagt litt om det allerede, men jeg kommer nok også til å si noe om hvordan gode vaner og praksiser ser ut i hjernen. Og om at andre menneskers hjerner også forandrer seg når vi gjør gode ting. Gode handlinger er smittsomt på en ganske håndfast måte. I det ligger det mye håp!

- Er det ellers noe vi trenger å vite om deg før vi ses ved neste Korsvei? Er det sant det jeg har hørt - at du er en slubbert?

Jeg tror hvertfall at jeg har vært rette person til å skrive om gode vaner, for det har ikke vært lett for meg. Jeg skrev den til meg sjøl fordi jeg trenger den. Det kan gjøre at det jeg skriver om ikke blir så "ovenfra og ned". I tillegg er jeg glad i fotball og tung, mørk rock.

Og: Jeg har tro på at det er en god idé å finne fram til noen som har gått den veien du ønsker å gå - i litt lenger tid enn deg. En medvandrer eller mentor, om du vil. Kanskje jeg også kan være en slags medvandrer for noen som har levd litt kortere enn meg? Det er jo noe av poenget med å være en Korsveivandrer: At en ikke trenger å gå aleine.

Av: Margrete Kvalbein