korsvei-6-himmelvendt (800x944)
Korsvei er en bevegelse - la det svinge!

Sving deg i tiden

"Ta imot - bøy deg mot jorden, strekk deg mot himlen, sving deg i tiden - ta imot" Sangen har sunget i meg siden 2017. Nå trenger jeg den.

Jeg går av toget på Oslo S. Norges travleste og mest kommersialiserte sted er hverdagen min på vei til Korsvei-kontoret. Et paradoksalt sted å være for en som denne våren bruker mange av døgnets timer på å arbeide for enkelhet og frihet fra forbrukspress.

Som så ofte før, gjør jeg en liten vurdering på vei ut av stasjonsbygningen: Skal jeg gå, ta bysykkel, finne meg en trikk - eller kanskje bruke el-scooter? Hauger av oppgaver venter på kontoret, og batteriet på den bærbare dataen svikta på toget - er dette en dag for litt tempo? Jeg valgte å gå - tross alt.

Da skjedde det noe.

Er litt usikker på rekkefølgen, men to ting kom sammen: Jeg la merke til kunsten som er nyoppsatt på sørsida av Sentralstasjonen (se Anna Widéns hjemmeside for å få et inntrykk) - og: Jeg kjente plutselig fotsålene mine tydelig i bakken. Kunstinstallasjonen består av store, trelignende kostruksjoner som svinger seg oppover. Fotsålene er kroppsdeler som er kjekke å ha om du trenger å kjenne deg rotfesta og brukbart balansert for å takle livets utfordringer. 

Så begynte sangen fra Korsveifestivalen 2017 å synge i hodet: "Sving deg i ti-i-den - ta-a i-i mo-ot". Melodien svinger - mykt opp og ned, akkurat som trærne i installasjonen på Oslo S. Bakken under føttene møtte meg i taktfast rytme, folka rundt meg så plutselig vakrere ut, og i flere øyeblikk kunne jeg merke at stormen godt kan ha et stille sentrum der det er godt å være. 

Festivalkomité og styre har nettopp vært på Seljord for å forberede Korsvei 2019, og jeg hørte meg selv oppfordre oss til å se etter det stille stedet i stormen. Dyrskuplassen hvilte og var alt annet enn det sydende livet som kommer i juli, men vi gikk der med indre bilder av alt som må avklares og gjøres. Festivalen er et stort løft, det kommer til å skje uforutsette ting, vi som jobber i kulissene må belage oss på en "kaos-faktor" og at vi vil få noen økter med løping, men det skal aldri være bare det. Korsvei-festivalen bæres av at alle skal kunne både løse oppgaver og ta imot gaver. Vi er et arbeids- og dugnadsfellesskap i Korsvei. Men først og fremst er vi et nåde-fellesskap. Eller, for å si det med årets festival-språk: Vi er håpets ansikter for hverandre. Korsvei-festivalen er ikke egentlig noe noen lager for noen, men noe vi deler.

Som festivalsjef veit jeg at jeg kommer til å trenge fotsålene, ansiktene, kunsten - og Tore Thomassens lille vise fra forrige festival - for å holde fast i både gaver og oppgaver. Da står jeg støtt nok til å la det svinge, og til å kjenne fryden i å svinge sammen med andre. Midt i dette er Åndens arbeid i gang.

Underveis-hilsen...

Av: Margrete Kvalbein