Korsveiprest Knut Grønvik presenterer her noen av av de sentrale spørsmålene Korsvei søker svar på. Korsveis logo er ledetråd. Fra artikkelsamlingen Gudsrikets gåte - stemmer fra Korsveibevegelsen, utgitt sommeren 2005.
Det finnes rikelig med klare linjer i norsk kirkeliv. Korsveis linje er en rufsete strek som tegner en fisk og en pil.
Hva vil det si å være en Jesu disippel ved slutten av det 20. århundre?
Dette spørsmålet har fulgt Korsvei siden starten i 1985, og er siden kun blitt justert til også å gjelde begynnelsen av det tredje årtusen. Jesus sier fortsatt: Følg meg! – men hva går Kristi etterfølgelse ut på i vår tid, da ropet fra de fattige i sør gjaller i et åndelig tomrom i nord, som vi skrev i invitasjonen til den aller første Korsvei-festivalen.
Når vi opp gjennom årene er blitt spurt om hva som er Korsveis linje, hva vi står for, har vi ikke hatt så mye annet å svare enn at vi spør om det samme selv. Vi leter etter en vei, vi søker et spor, vi vil ha tak i det som kan holde troen og livet sammen i en opprevet tid – og mener at selve spørsmålet ofte kan være vel så viktig som svaret. Klare spørsmål holder nysgjerrigheten oppe, lengselen levende og disippelen i bevegelse.
I norsk kirkelig sammenheng har vanligvis de klare svar stått høyere i kurs. Man har ønsket klare – for ikke å si: klarere – linjer, og disse har gjerne fungert som skillelinjer mellom ulike kristelige grupperinger, mellom godtatt og ikke godtatt teologi, arbeidsform, livsstil og så videre. Eller som retningslinjer og kjøreregler for å kunne holde stø kurs gjennom tidsåndens storm og gi entydige svar til de usikre som spør. I Korsvei har vi ønsket å stå sammen om å spørre, invitere til å lete i fellesskap. Dette betyr naturligvis ikke at vi står helt uten svar eller at vår bevegelse er uten retning. Men også de svarene vi har antydet, har noe foreløpig og spørrende over seg.
For cirka 10 år siden begynte noen av dem å ta form. De ble til våre fire «veivisere»: Søke Jesus Kristus, Bygge fellesskap, Leve enklere, Fremme rettferdighet. Dette, mener vi, må være vesentlig for den som vil være Jesu disippel i vår tid. Mye mer kunne sikkert vært sagt, men akkurat som spørsmålene er også veiviserne våre først og fremst ment å holde nysgjerrigheten oppe, lengselen levende og disippelen i bevegelse. De gir ingen endelige definisjoner, men peker på områder å utforske, stier å vandre, mål å strekke seg mot, kamper å kjempe – samt En å gjøre det sammen med. Ikke at vi allerede har nådd dette, men vi strekker oss etter det for å gripe det, fordi vi selv er grepet av Kristus Jesus, for å si det litt fritt etter Paulus (Fil 3,12).
Heller ikke da vi skulle finne et symbol, et enkelt grafisk uttrykk for hva Korsvei står for, fikk vi grep på det med en gang. Det var først til festivalen i 1988 det løsnet – med den rufsete streken som tegner en fisk og en pil. Streken har ikke sterke konturer og tydelige grenser. Men den har retning og mål, justerer kursen radikalt underveis og danner et bilde som knytter Korsvei både til Kristus og mennesker, både til himmelen og til jorda. Mange av de temaene som har fulgt oss siden starten for 20 år siden, ligger på lur i logoen vår. Kanskje aner vi mer av Korsveis linje om vi tar en nærmere titt den?
Fisken
Korsvei-logoen har form som en fisk. Fisken går for å være det aller eldste kristne symbol, og en vanlig tolkning er at det rommer kjernen i de første kristnes tro. På gresk heter fisk ICHTHYS, og bokstavene blir en kode for ordene Iesous CHristos THeou Yios Soter, hvilket er utlagt: Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser.
Med fisken som symbol istemmer Korsvei denne gamle trosbekjennelsen. Vår første veiviser lyder: Søke Jesus Kristus. Korsvei er en Jesus-sentrert bevegelse. Samtidig knytter vi an til kirkens første tid. Vi vil lære av de første kristnes forhold til Jesus.
De to aller første disiplene var nysgjerrige på personen Jesus og fulgte etter ham, fulle av spørsmål. De søkte ikke svar på vidløftige teoretiske problemer eller teologiske stridsemner. De var ganske enkelt opptatt av hvem denne Jesus var og prøvde å bli kjent med ham. «Rabbi, hvor bor du?» spurte de, og dette enkle, dagligdagse spørsmålet er fortsatt et av de viktigste vi kan stille. For vet vi svaret på det, kan vi oppsøke Jesus og begynne å tilbringe dagene sammen med ham, slik de første disiplene gjorde.
I vår norske kristne tradisjon har vekten i Kristus-forkynnelsen ligget på alt det han har gjort for oss og gir oss. Jesus er vår frelser og forsoner. Han døde for oss – så vi kan få leve. Denne livsviktige arven bærer vi med oss, men vi vil ikke begrense Jesus til å være en leverandør av tjenester, eller bare en som for lenge siden gjorde noe vi vil ha bruk for en gang i fremtiden. Det er relasjonen til Jesus vi søker; det personlige disippelforholdet til Mesteren og det nære vennskapet med Menneskesønnen.
Noe av næringen hentet vi i sin tid fra Jesusvekkelsen på 70-tallet. Det går direkte linjer derfra til Korsvei i dag, gjennom flere av oss som har vært aktivt med siden starten. Det er ingen tilfeldighet at det var på Fredens Bolig, Jesus-kollektivet på Krokskogen, ideen om den første Korsvei-festivalen ble unnfanget. Likedan har det hele veien vært nær forbindelse mellom den Kristus-sentrerte norske retreatbevegelsen og Korsvei. Retreat-gründeren Edin Løvås betonte at det er Kristus-disipler vår tid trenger, og vi var enige. Han og retreatstedene pekte på Jesusmeditasjon som en vei til å styrke nettopp relasjonen til Mesteren her og nå. Også kontakten med fellesskap som Taizé og Iona har gitt vår bevegelse avgjørende impulser. Vi leter, sammen med disse og mange andre, etter en bærekraftig kristen spiritualitet som fremmer fellesskapet med Kristus.
Det aner oss at røttene da må strekkes dypt, langt bakenfor bevegelser i vår egen tid, helt ned til vår gamle felles kristne arv. Korsvei orienterer seg økumenisk og leter etter skatter fra ulike kristne tradisjoner som kan berike vårt liv som disipler i dag. Den svenske pinsevennen Peter Halldorf har med sin evne til å aktualisere visdommen hos kirkens gamle fedre og mødre gitt avgjørende bidrag til dette – også som en viktig stemme på flere av våre festivaler. Mange av utfordringene vi står overfor som kristne i vår tid, ligner dem de første kristne møtte, mens kirken ennå var en minoritet. Kanskje har vi noe å hente i deres måte å følge Jesus på?
Et håndtegnet symbol
Korsveis logo er tegnet for hånd, en rask strek med blyant på papir. Så enkelt ble symbolet til, og like enkelt kan det brukes. Man trenger ikke gjengi det nøyaktig for at det skal bli riktig. Om formen varierer litt, er budskapet det samme: fisken som viser hva vi samler oss om, og pila som viser en retning.
Det heter at de første kristne, særlig i forfølgelsestider, kunne gi seg til kjenne overfor hverandre ved å tegne en fisk. Det enkle, håndtegnede merket ble et hemmelig tegn på tro, en måte å vise at man var en venn på vei mot samme mål.
Vi lever ikke i forfølgelsestider – her i landet. Ingen nordmenn trenger bøye kne for keiseren. Fra kong Konsum, derimot, er presset sterkt. En av de sterkeste truslene mot sann etterfølgelse av han som gav avkall på alle goder, kommer fra forbrukersamfunnets krav om at vi alle må bøye oss for Mammon og kjøpe og bruke stadig mer. Også dronning Konformitet svinger pisken. Politisk ukorrekte oppfatninger, ikke minst på etikkens område, har trange kår. De siste tiårene har det skjedd en marginalisering av kristen tro i samfunnet. Åndelighet og religiøsitet er riktignok på vei inn i den offentlige samtale igjen, men like fullt er trosoverbevisning henvist til privatsfæren. I denne situasjonen trengs det en annerledes måte å være kirke og leve disippellivet på, slik at åndelig fordypning og sosialt og politisk engasjement kan holdes sammen.
Korsvei vil bidra til en motkultur, en understrøm, et nettverk av Jesu disipler som kanskje kan bidra litt til å forandre både kirke og samfunn – nedenfra. Vi har ikke villet bygge en organisasjon. Men kanskje kan vi bygge hverandre, gi hverandre hjelp til å fortsette på etterfølgelsesveien. Kanskje kan vi, i de sammenhengene vi hører til i og har muligheter for å påvirke, risse noen små tegn som gir håp?
Nedover
Korsvei-logoen er en linje som begynner oppe «i det høye» og beveger seg nedover. Livet som disipler handler om å bli trukket inn i Guds bevegelsesmønster. Han er en Gud som stiger ned fra sin høye himmel, som oppsøker mennesker, lytter til de lidende, leter etter de fortapte.
Mønsteret går igjen gjennom hele Bibelen, i alt den forteller om hvordan Gud griper inn i menneskers liv. Aller tydeligst blir det når Gud blir menneske i Jesus fra Nasaret. Han gir fra seg sin himmelske herlighet, kommer til verden, blir ett med den og menneskene, døpes, lider, dør, begraves.
Inkarnasjon heter dette på teologisk. Ordet blir kjøtt og blod. Det Gud vil gi til verden, får et synlig, påtakelig uttrykk gjennom et menneskeliv. I Jesus ser vi håpet. Rundt ham oppstod det befridde soner av menneskelighet. Helt fra starten har inkarnasjonen vært et midtpunkt i Korsveis teologiske refleksjoner. På den første medarbeidersamlingen før vår første festival innledet undertegnede til samtale om «inkarnasjonens betydning for sosialetikken». Engasjement for fred og rettferdighet springer ikke bare ut fra første trosartikkel, er ikke bare noe vi gjør fordi Gud har skapt oss. Det er også, og enda mer, en forlengelse av inkarnasjonen. Jesus ble menneske. Vi som vil følge ham, er kalt til det samme. Bli mer menneskelige og arbeide for en menneskevennligere verden.
Dette kaller på en bevegelse nedover, til de fattige og undertrykte. Vi sier ikke at vi er kommet langt langs dette sporet. Til det er alle krefter som peker motsatt vei for sterke, både i oss og omkring oss. Men vi kan ikke slutte med å peke i denne retningen og forsøke å gå den veien.
En stemme i Korsvei som stadig har minnet om dette, er Magnus Malm. Da Korsvei ble til, var han redaktør i det svenske magasinet Nytt liv – en av de viktigste inspirasjonskildene for oss som tok initiativet. Både gjennom bibeltimer på flere festivaler og gjennom sine bøker har han holdt Guds bevegelsesmønster fram for oss. Disippellivet er et liv i det fornedrede Lammets tegn, ikke i Dyrets, var budskapet på Korsvei 1986. I boka Fotspor i glasstrappen fra 1999 peker Malm på et annet bibelsk motiv: Menneskene bygger babelstårn for å klatre til himmels på hverandres bekostning. Gud vil vise oss veien tilbake til jorden, dit han selv kom.
Retningsendringen
Logo-linjen går nedover i en bue «fra himmel til jord», men så endrer den radikalt retning. Da Jesus var kommet til jorden og med tiden stod fram med sitt budskap, lød det i kortform slik: «Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1,15). Deretter gikk han i gang med å kalle sine første disipler, og nå som den gang innebærer kallet et oppbrudd, en omvendelse og en ny livsretning.
Korsvei ønsker å kalle til omvendelse. Sånn sett merkes også våre røtter i lavkirkelig vekkelsesfromhet. Men når det gjelder hvilke livsområder som kaller på et endret sinn og nye holdninger (å vende om heter på gresk: metanoeo, som betyr: å forandre sinn), har vi til dels nye utfordringer i tankene.
En som har bidratt sterkt til dette, er amerikaneren Jim Wallis, redaktør av tidsskriftet Sojourners og en ledende skikkelse i fellesskapet med samme navn. Han har bakgrunn i evangelikal vekkelsestradisjon, og har søkt å fornye amerikanske kristnes samfunnsengasjement gjennom sin radikale tolkning av evangeliet. Hans lille bok Ett nytt sätt att leva spilte en avgjørende rolle for at vi kom i gang med Korsvei. En annen fremtredende evangelikal og politisk aktiv amerikaner, Ronald Sider, kjent blant annet for sin bok Rich Christians in an Age of Hunger, siteres på omslaget. Han sier: «Denna utmärkta bok visar på ett klart sätt vad det innebär att vara kristen i slutet av det tjugonde århundradet.»
Originaltittelen på Wallis’ bok er Call to Conversion – altså en bok som peker på omvendelse som avgjørende for å fornye sammenhengen mellom kristen tro og politisk engasjement på de fattiges og skaperverkets side. I boken henter han fram det beste både fra vekkelseskristendommen og politisk protestbevegelse. Det samme gjorde Jim Wallis som hovedtaler på Korsvei 1994, der vi særlig forsøkte å sette et kritisk søkelys på forbrukersamfunnet. Kallet til omvendelse formidlet han blant annet ved å vise fram en gjennomhullet bibel: Alle ord som advarer mot pengens makt og rikdommens forførelser og taler de fattiges sak, var klippet bort. Og den nye livsinnstillingen og livsretningen fant han ord for i en nylesing av Salme 23 som protestvise mot konsumismens misnøyelogikk: «Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.»
Korsvei synger med på den sangen. Vi søker det nære personlige forholdet til Jesus, den gode hyrde, men ikke for å lukke oss inne i privat åndelighet. Hos ham finnes motet til å motstå kjøpepress og motivasjonen for å leve enklere. Jesu kall til omvendelse innebærer å vende om fra en ensidig vertikal gud-og-jeg-tro – til også å ta med den horisontale bevegelsen, en etterfølgelse med verden og mennesker i blikkfeltet. Eller sagt med en av Edin Løvås’ spissformuleringer: «En disippel er et menneske som forener seg med Jesu interesser i verden.»
Utover
Når logoens rufsete strek har nådd helt «ned på jorden», føres bevegelsen videre i en ny retning: «ut i verden». Ekstra tydelig blir dette når vi bruker bakgrunnsfarger, slik vi gjorde da logoen ble lansert i 1988. Pilen kommer oppe fra den blå himmelen og når ned og inn på den grønne jorden. Når den så, «etter omvendelsen», viser videre, krummer den seg liksom langs jordkloden. Det er her, på hele Guds jord, gjenopprettelsen skal finne sted. Det er her, i verden, disippellivet skal leves – sammen med den oppstandne og himmelfarne Kristus, som steg ned, men også steg ut av graven og ut av tid og rom, for å fylle alt med sitt livgivende nærvær.
Jesus kom, og med ham kom Guds rike nær. Dermed er de helbredende og nyskapende krefter i sving på vår utsatte klode. Guds hensikt er å frelse hele jorden og oss med den, gjenopprette skaperverket og oss med det. Gjennom Jesus, og nå gjennom hans disipler og hans kirke i verden, er Guds rike på ferde. Kraften fra den kommende verden er merkbar. Gudsrikegodene kan smakes og kjennes – og skal deles og spres.
Biskop Erling Utnem formidler dette sterkt og avgjort i boken Visst skal jorden bli ny! – en annen «korsveiklassiker» fra 80-tallet. Det kristne håpet handler ikke om at vi skal komme til himmelen, men om at himmelske tilstander skal komme til jorden. Det er ikke et håp hvor Gud oppgir sitt skaperverk og evakuerer sitt folk. Det er et erobrings- og invasjonshåp. Jesu disipler i verden er som fortropper å regne for denne gode invasjon som skal bringe fred og rettferdighet på en ny jord. Vi skal ikke vente passivt på å bli befridd. Vi skal kjempe aktivt for å foregripe frigjøringen.
Harry Månsus, svensk teolog og miljøaktivist – og taler på Korsvei 1985 – gav oss også språk for denne sammenhengen mellom håpet og jorden. Trusselbildet den gangen var ikke minst preget av den kalde krigen og atomopprustningen. Tidlig i 80-årene samlet fredsmarsjer med protest mot atomvåpen hundretusener i en rekke europeiske byer. Også mange kristne engasjerte seg sterkt, og med boken Shalom Jord! – om fred, helhetssyn och jordens framtid satte Månsus denne nye fredsbevegelsen i et frigjørende teologisk perspektiv. Han snakket om de tre shalom-relasjonene som rådde grunnen da verden ble skapt: mellom Gud og mennesker, mennesker imellom og mellom mennesker og resten av skaperverket. Alle disse relasjonene ble skadet i syndefallet, og tilsvarende handler frelsen og håpet om at de skal gjenopprettes. Arbeid for fred og miljø og sjelers frelse er sider ved samme sak.
Dette har vi forsøkt å ta på alvor i Korsvei. Vår markering mot USAs invasjon av Irak var ett uttrykk for det. Et annet finner vi i de mange «korsveiere» som har engasjert seg i Den norske kirkes Nettverk for miljø og rettferd. På slutten av 70-tallet og tidlig 80-tall var det Samling om skaperverket og Rettferdigheten kan ikke vente som målbar mye av det samme. De to første festivalene ble arrangert i samarbeid med begge disse initiativene – før de bestemte seg for å legge ned og overlot til Korsvei-bevegelsen å føre kampen videre.
Underveis mot en jord med shalom angir de tre siste veiviserne våre retning og kamparena: Bygge fellesskap, Leve enklere, Fremme rettferdighet. Kanskje kan vi si at den første veiviseren, Søke Jesus Kristus, handler om å bli ett med hans vei, hans bevegelse nedover. De tre siste beskriver fortsettelsen langs den veien som fører Jesu disipler ut i all verden. Det dreier seg om «å gjøre kirken til det den i sitt vesen er – verdens største miljøbevegelse – og verdens største bevegelse for å bekjempe fattigdom», som biskop Martin Lönnebo sa det på Korsvei-festivalen i 2000.
Korset
Akkurat der «himmel møter jord» danner Korsvei-logoens linje et kryss – som et kors.
Midt i vår bevegelse står korset som forener det vi mennesker splitter opp. Her forsones alle ting med Gud, alt i himmelen og på jorden. Her skapes fred, ved Jesu blod (Kol 1,20). For den som gjennom dåp og tro forenes med Kristus i hans død og oppstandelse, gjenopprettes shalom-relasjonene – til Gud, medmennesker og skaperverk.
Samtidig står korset der som et sted for veivalg. En korsvei. Et sted for besinnelse. Livet som Jesu disippel nå i det tredje årtusen handler om det samme som i begynnelsen. Vi kalles til å gi oss selv, slik han gjorde, og samtidig vite at alt er gitt.
Alt er fullbrakt.
Her møtes alle linjer.
Her stilner alle spørsmål – og svar.
Knut Grønvik har vært
med i ledelsen av Korsvei siden festivalene bare var en idé. I 1988 tegnet han Korsveis logo som fanger ideen i én strek.
Da artikkelen ble skrevet, var Knut misjonsprest i Areopagos, med fokus på kirkens møte med den åndelige lengsel i vår tid. Korsveiprest og frilansskribent fra januar 2008.
