Bygge fellesskap

Alt virkelig liv er møte.

For ingen av oss lever for seg selv,
og ingen dør for seg selv.

Det er i møte med et Du at Jeg blir til. Det er gjennom mennesker vi
møter, at livet møter oss. I barnets lek og venners varme, i kollegers
motstand og tenåringens protest. Her skapes lengselen etter å høre til,
bli sett, tatt med, etter å ta i favn og tas i favn.

Vi er skapt i Guds bilde til liv og fellesskap. Han som har skapt oss,
er fellesskapets urbilde: Faderen, Sønnen og Ånden. Dette bildet av
samhørighet er det Kristus er kommet for å kalle fram i oss.

Vi lever i en troløs tid. Den setter i system et annet bilde: Du er ditt eget
livs skaper. Din frihet er en frihet fra de andre, fra grensene de setter.
Relasjoner blir noe vi kan bruke – for vår egen sak. Dette bildet bekrefter
oss i vår grunnskade, vår innkrøkthet i oss selv. Følgene brer seg som en
frost iblant oss: brutte relasjoner, likegyldighet og overforbruk.

Å bygge fellesskap er å la seg åpne opp. Det er å vende seg mot det som
er så stort at det bare kan fattes av mange, sammen. Vi bygger det ved å
møtes, ved å holde felles drømmer levende, gjennom vilje til forpliktelse.

Fellesskap er også smerte. Ingenting kan blottstille svakheter,
antipatier og sårbarhet som felleskapet. Derfor slites vi mellom
vårt behov for tilhørighet og vår vegring mot fellesskapets smerte.
Fellesskap bygges i familie og naboskap, i vennskap, jobb og
samfunn. I møte med fremmede og i arbeid for gode saker.

Jesus er vintreet, vi er grenene. I det hellige mangfoldet er han selv
til stede. Han sier: ”Uten meg kan dere ingenting gjøre.” Derfor søker
vi ham, som er roten til kirkens fellesskap. Sammen med ”alle de
hellige” kan vi ”fatte bredden og lengden, høyden og dybden i Kristi
kjærlighet”.

En dag skal vi, mange flere enn vi aner, sitte sammen til bords
i Guds rike og feire.



Tekst og bilder på denne siden er hentet fra boka "Veivisere".