Bygge fellesskap

Det er i møte med et Du at Jeg blir til. Det er gjennom mennesker vi møter, at livet møter oss. I barnets lek og venners varme, i kollegers motstand og tenåringens protest. Her skapes lengselen etter å høre til, bli sett, tatt med, etter å ta i favn og tas i favn.

Vi er skapt i Guds bilde til liv og fellesskap. Han som har skapt oss, er fellesskapets urbilde: Faderen, Sønnen og Ånden. Dette bildet av samhørighet er det Kristus er kommet for å kalle fram i oss.

Vi lever i en troløs tid. Den setter i system et annet bilde: Du er ditt eget livs skaper. Din frihet er en frihet fra de andre, fra grensene de setter. Relasjoner blir noe vi kan bruke – for vår egen sak. Dette bildet bekrefter oss i vår grunnskade, vår innkrøkthet i oss selv. Følgene brer seg som en frost iblant oss: brutte relasjoner, likegyldighet og overforbruk.

Å bygge fellesskap er å la seg åpne opp. Det er å vende seg mot det som er så stort at det bare kan fattes av mange, sammen. Vi bygger det ved å møtes, ved å holde felles drømmer levende, gjennom vilje til forpliktelse.

Fellesskap er også smerte. Ingenting kan blottstille svakheter, antipatier og sårbarhet som felleskapet. Derfor slites vi mellom vårt behov for tilhørighet og vår vegring mot fellesskapets smerte. Fellesskap bygges i familie og naboskap, i vennskap, jobb og samfunn. I møte med fremmede og i arbeid for gode saker.

Jesus er vintreet, vi er grenene. I det hellige mangfoldet er han selv til stede. Han sier: ”Uten meg kan dere ingenting gjøre.” Derfor søker vi ham, som er roten til kirkens fellesskap. Sammen med ”alle de hellige” kan vi ”fatte bredden og lengden, høyden og dybden i Kristi kjærlighet”.

En dag skal vi, mange flere enn vi aner, sitte sammen til bords i Guds rike og feire.

Gå videre til tredje veiviser: Leve enklere 


Tekst og bilder på denne siden er hentet fra boka Veivisere.