img_6199
Foto: Solveig Vargas

Om å ta imot - av Sunniva Gylver

Jeg fylte femti i januar. Jeg var heldig, og hadde stor fest med lave skuldre, der mange kom med gode ord og morsomme sanger til meg. En venninne spurte om det ikke var vanskelig å ta imot alt sammen?

Jeg må faktisk innrømme at jeg var bare takknemlig og glad. Men etter hennes spørsmål tok jeg en ny runde med tanker om det å ta imot.

Hvordan er det å ta imot? Hva er det?

Å ta imot det livet gir av onde og vonde ting – å snakke om det, krever for meg et eget og lengre format. Det handler for meg om å snakke sant om livet og troen – sette ord på og dele, ikke tie. Det handler om å skjelne sunt mellom hva jeg må kjempe mot, og hva jeg må favne og forsone meg med. Det handler om å ha kloke og livgivende perspektiver på mitt liv i den store sammenhengen.

Hva så med å ta imot de gode tingene? Det kan være vanskelig. Noen synes ikke de fortjener det i forhold til andre, og får skyldfølelse. Eller synes det er utfordrende å ta imot hjelp fra andre, fordi det oppleves sårbart og kanskje til og med ydmykende. Eller opplever det vanskelig å ta imot gode ord og komplimenter, fordi de ikke helt klarer å tro på det. Eller kan hende har jeg rett og slett bare ikke plass til mer?

Jeg gleder meg til sommerens Korsvei-festival. Sammen med ungdommene skal jeg få utforske og tygge på hva det betyr å ta imot. Ta imot Gud, andre, livet, troen, meg selv. Her er noe av det jeg har tenkt så langt:

For å ta imot, må jeg ha plass. Plass i hodet, hjertet, bønnene, kalenderen, hendene. Det krever at jeg stopper opp, søker stillheten og de store spørsmålene, tømmer og rydder; litt både mentalt og fysisk. At jeg gir rom. At jeg lar ting synke inn.

For å ta imot, må jeg få. Noen må gi - gi kunnskap, omsorg, nåde, tilgivelse, utfordringer.

For å ta imot, må jeg velge og velge bort. Det er fristende å ville ha valg, men ikke ta valg, for da har jeg jo færre valg igjen. Men skal jeg kunne ha plass til å ta imot, må jeg våge åvelge. Bevisstgjøre meg på at det ligger ofte et ja i den andre enden av et nei, og omvendt.

For å ta imot, må jeg øve meg i tillit. Tillit til Gud, livet, menneskene. Det kan også innebære å være nøye på hvem jeg gir hva slags tillit. Hvem jeg lytter til og deler med, hvem jeg gir makt og innflytelse over meg.

For å ta imot, må jeg tåle avhengigheten av Gud og andre mennesker; forsone meg med min egen sårbarhet. Det er ikke enkelt, særlig ikke hvis vi har erfart at ingen er til å stole på, og at uttrykt svakhet eller sårbarhet blir utnyttet og misbrukt. 

For å ta imot, må jeg erkjenne at jeg ofte tar imot og gir i samme bevegelse. At det jeg gir ofte kommer tilbake til meg, og at vi alle kan være givere og mottakere på ulike måter og i ulike faser og relasjoner. 

For meg er Korsvei et sted for å ta imot. Og å gi. Ett av de stedene der jeg tydeligst opplever at Gud gir meg uendelig mye, gjennom mennesker, ord, mat, musikk, stillhet, estetikk, lek, natur, fellesskap. Og der sammenhengen blir så tydelig. Sammenhengen mellom å ta imot og gi videre. Med utgangspunktet i at Guds nåde er først og størst, alltid.

 

Sunniva Gylver hadde tatt på seg oppgaven med å holde bibeltimer på TenKorsvei 2017. Etter det, og rett etter at hun skrev denne teksten, havnet hun som mange vet i en alvorlig sykkelulykke. 

Sunniva hilser selv: Femte mai ble jeg altså overkjørt av en bil på vei ned mot Bislett. Jeg fikk flere brudd og blødninger i hodet og punktert lunge, og lå på Ullevål til tirsdagen. Nå er jeg på Sunnaas med sjøutsikt. Sannsynligvis blir jeg helt meg selv igjen, men det vil ta noen måneder å komme tilbake. Det er krevende dager med stort spenn, men jeg har vært ekstremt heldig. Null skader ellers på kroppen, men en del ubehag med hodet og et øye som er delvis lammet, så jeg kan verken lese eller være på skjerm. Jeg har mange gode folk rundt meg. Takk for omsorg og forbønn. Maxbless, Sunniva

Vi i Korsvei ønsker henne alt godt i rehabiliteringsprosessen, og er takknemlige for å kunne la oss inspirere av ordene hun har delt med oss. Teksten står på trykk i tidsskriftet Kors:vei 1/2017.

Av: Hildegunn Marie Tønnessen Schuff