Fryd og frykt - et seinsommerbrev

Kjære Korsveiere! Etter et hett 2018-sommerkvartal som "Daglig leder i Stiftelsen Korsvei", vil jeg si litt om hva jeg setter pris på med Korsvei...

...og det er mye. Men aller korteste oppsummering kan være ordet og.

Ordene frykt og fryd har tre bokstaver som binder dem sammen og tre som skiller dem. Begge ordene treffer nokså presist på min opplevelse av sommeren 2018 og er ord som kan ha med Korsvei-engasjementet å gjøre. Det er i tillegg viktig for meg at ordet mellom er og - ikke men. Eller likevel. Denslags ord gir en annen mening. Må vi veie det ene mot det andre? Må jeg bestemme meg for om frykten for destruktive klimaendringer ble størst, eller om gleden over høyfjellsbading i behagelige temperaturer gikk av med seieren? Kan disse tingene sammenlignes? Begge ord snakker sant. Jeg vil være en som kan holde begge deler - både frykt og fryd. Korsvei er en sammenheng som hjelper meg å holde sammen ting som kanskje ikke ser så forenelige ut.

Som festival-bidragsyter-og-deltaker har jeg opplevd "både-og'er" som disse: Festivalen er fest og protest, den er kvalitetsbevisst og ujålete, jordnær og høytflyvende, radikal og bredtfavnende, støyende og stille, den holder stort alvor og byr på mye moro. Bevegelsen står i bekymring og håp - og disse tingene lar seg bære fordi vi er sammen om det, fordi vi vender oss mot Jesus og fordi vi er i - nettopp: Bevegelse.

Jeg har kokettert litt over at det er passelig å få ansvar i en bevegelse siden jeg er utdanna som danser, og ja, det er antakelig en bakgrunn jeg får bruk for - særlig den som handler om å ha trent på improvisasjon, tror jeg. Foreløpig har tilværelsen i ny rolle imidlertid handla om å skaffe seg overblikk over papirer og filer og folk og finurligheter. Det har gitt inntrykk av en bevegelse som bærer både-og'er som: Strukturert og rotete, gammel og ung, rik og fattig. Fattig på formelle strukturer - rik på løse forbindelser, for eksempel. Eller rik på kreativitet - fattig på administrative ressurser.

Egentlig synes jeg gründer og tildligere Korsvei-prest Knut Grønnvik oppsummerte førsteinntrykket mitt ganske godt forleden. Vi møttes tilfeldig i hjembyen min Fredrikstad, og plutselig sa han "Korsvei er et mirakel, egentlig." Bevegelsen har ingen sterk stab, ingen offentlig støtte, solid organisasjonsbygging eller andre "vanlige" skuksessfaktorer. Den er rett og slett en løst forbundet, stor og bevegelig flokk ulike mennesker med varme hjerter, villige hender - og vilje til å dele (også av egne penger!) som bærer denne rørsla. Av Guds nåde, til Guds ære - og i økumenisk ånd. Det er en ære å gjøre tjeneste for noe sånt. 

Det er naturligvis mange som har tenkt mer og klokere enn meg om hva som gjør at Korsvei fortsatt eksisterer og blomstrer etter over tretti år som sjelden fugl. For meg er det avgjørende at bevegelsen igjen og igjen forsøker å sette fingeren på hvor det brenner i samtida vår. Hva er det som foregår som først og fremst trenger at våkne Kristus-etterfølgere er på banen? Hva trenger disse Kristus-etterfølgerne for å stå i arbeid og hvile for Guds rike over tid?

Det fine ordet for det å holde i seg mange både-og'er, er mangfold. Det er et honnør-ord, og Korsvei er et mangfold. På noen områder har bevegelsen likevel mye å gå på når det gjelder å utvide mangfoldet sitt. Jeg er ikke den eneste som har merka meg at samlingspunktene våre ikke riktig gjenspeiler det såkalt Nye Norge. Mennesker med annen kulturell bakgrunn enn skandinavisk preger oss nokså lite. Jeg er overbevist om at dette er den største utfordringen Korsvei-bevegelsen må ta - nå i folkevandringstidene som bare såvidt har begynt. 

Snart begynner Festivalkomiteen for alvor sitt arbeid mot Korsvei 2019. Vi aner ikke om neste sommer skal ha like skarpe påminnelser om hva slags tilstand kloden er i, vi kan ikke planlegge like mye frydefull høyfjellsbading som det Korsveis pilegrimsvandrere fikk i år. Det vi skal er å planlegge en festival som fører videre det vi er stolte av i Korsvei, som går inn i spenninger vi trenger å tåle - men som framfor noe skal bidra til håp og tjenesteglede på Guds gode jord.

Alt godt!

Av: Margrete Kvalbein