Tema: Håpet har et ansikt

Får vi tak i kraften? Får vi øye på lyset? Hva er vår samlende fremtidsvisjon som gir håp og pågangsmot? Kan vi hjelpe hverandre å styre blikket mot Jesu ansikt – og mot Kristusansiktet som møter oss i vår neste? – via aksjon og kontemplasjon. Hva er vår Håpspraksis?

Paradoksene er store: Klimakrisen vokser. Nyhetsmediene legger vekt på konflikt og kriser. Likevel: Verden er overveldende fruktbar! Mennesker velger også fred. Godhet er i omløp!

Vi vil ta tak i det som fyller den kristne tro med håp.

Håpet har sin grunn i Guds vesen, i Guds person og ansikt - ikke i våre omstendigheter. Håpet er forankret i Guds løfter, og i erfaringen og minnet av at han holder det han lover, i sin tid. Dette håpet har den verdensvide kirke holdt oppe, og fortsetter å holde oppe der hvor vi samles for Guds åsyn.

I Jesus fra Nasaret​ har håpet fått et ansikt og en stemme. I ham sammenholdes det som er revet i stykker. (Kol. 1) Tar vi imot ham, tar Håpet bolig i oss, også uavhengig om det kjennes. Da Jesus sto opp av graven, mistet dødskreftene sitt avgjørende kort: å spille på vår frykt for døden. Oppstandelsen sprengte dermed også rammene for alt vi regner som mulig og ​realistisk.

​Noe er stadig på ferde som er mye større enn optimisme, eller forsøk på å kalkulere seg til fremtidstro ved å regne på våre krefter og ressurser. Med oppstandelsen, himmelfarten og Åndens komme pinsedag er det den kommende verdens krefter som for alvor slår inn, og rekkes oss i en form tilpasset den enkelte. Det er dette gjennombruddet teologen Jürgen Moltmann sikter til når han skriver: «Bare håpet er realistisk, fordi det alene tar alvorlig de mulighetene som virkeligheten er full av.»

Lar vi oss gjennomlyse av Kristus, kan vi - i vår tur - bli håpets ansikter for hverandre og i de sammenhenger vi lever i. Da kan det merkes at vi er jordens salt og jordens lys.

«Derfor står også profetordet så mye fastere for oss. Dette ordet gjør dere rett i å holde fast på. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.»  2. Peter 1, 19

«Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige​ ​ ​og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror.»​ 
Efeserne 1, 18-19

Korsvei 2019 – hva slags festival vil vi ha?

Som kristne skal vi være klare, når situasjonen krever at vi gjør rede for det håpet som bor i oss. (1. Peter. 3, 15).
Hvordan kan Korsvei 2019 bli en slik gjenoppdagelse og erfaring av det kristne håpet?

Noen muligheter:

a) ​Det er håp i Jesus Kristus.
Håpet vokser når vi kommer sammen og fordyper oss i Kristus, Hans liv og ansikt. Det skjer, ikke minst, når vi takker, feirer og forkynner ham, og tar imot ham i vinen og brødet. Når vi gjør det henter vi framtid inn i våre liv, her og nå. Skal vi klare å fastholde håpet, er slike manifestasjoner av fellesskap avgjørende. Gudstjenester - og andre møtepunkter i festivalen - er steder der håp henter næring. Vi vil lage en festival der egenverdien i disse møtene blir enda tydeligere.

b) Det er håp i å huske vår dype tilhørighet.
En festival der vi får styrket vår felles hukommelse av Guds troskap. Håpet kommer også til oss fra fortiden. Da israelsfolket var på de mørkeste stedene i sin historie, gikk denne oppfordringen igjen: Glem ikke Guds velgjerninger. Ikke glem hans løfter, og at han holder dem. Kan vi skape en festival der denne lange, historiske hukommelsen friskes opp, og der de globale dimensjonene i dette dype håpet får plass?

c) ​Det er håp i handling.
Kan vi skape en festival som hjelper deltakerne til å identifisere en eller to overkommelige ​håpspraksiser? Noe som reelt demper og forebygger skader på kloden og medmennesker? Å leve som passiv mottaker av dårlige nyheter, kjenner vi som en vei til resignasjon og kynisme. Hva med å oppfordre til å beskrive handlinger som man forplikter seg på overfor minst en annen festivaldeltaker, og kan rapportere om ved Korsvei 2021?

d) Det er håp i fellesskapet.
Festivalen gir rom for noe annet, og er håpspraksis, der vi samles om dugnad, deler bærekraftige måltider og fellesskap i aktivitetene og i tunene. Vi forbereder hverdagens håpshandlinger, men er også hverandres håpsansikter under Korsvei 2019, på tvers av generasjoner, kirketilhørigheter, geografi og andre linjer som kan skille oss til vanlig.